Noe mangler…

[Postet via telefon.]

Need I say more?

Nesøya var gårsdagens venue for gourmetkveld. Syv glade piker, spudlevann og jordbær, sushi til forrett og tapas til hovedrett. Ostekake med kiwi og jordbær til dessert – med masse godis. Latter og skravlings ut i de sene nattestimer – og en fantastisk deilig frokost sånn passe sent i dag. Er så glad vi har disse kveldene, jenter! :)

Bildeserie med 12 bilder — bla ved å trykke på pilene

Dette skjer hver gang, og kommer nok av at jeg er ganske sentimental sånn innerst inne. Samtidig tror jeg det kan være bra å huske, kjenne på og reflektere over. Nemlig fortiden. Det er så lett å bli tatt av hverdagen. Reunions gjør altså dette med meg – og de gamle fotoalbumene, gamlekjærestene på Facebook og historier fra før, da bekymringene var større, men akk så ubetydelige. De minner meg alle om den jeg var da og hva som har fått meg hit jeg er nå. Jeg elsker det. Elsker veien som selv med dype bølgedaler og høye topper har fått meg til å bli den jeg er nå, til det veldig fine stedet jeg er nå. Alle jeg har møtt på min vei, alt jeg har gjort, all latteren, all gråten, fortvilelsen og lykken. Jeg setter pris på dere alle, og kan til tider være så innmari glad i dere. Valgene jeg har tatt, valgene jeg ikke tok, etterpåklokskapen, takknemlig for hvert eneste sekund! For de minner meg hele tiden om hvem jeg er, og om hva jeg er, og kan bare gjøre meg bedre.

Det kommer neppe som noe sjokk på noen. Jeg elsker sko. Nå er nye Ed Hardys kommet på plass i heimen. Fantastiske, deilige, rampete – med skaller på.

Neste par jeg har veeeeldig lyst på – disse “sebraskoene”!

Sliten er bare forbokstaven, men å ha vondt i hele kroppen er totalt verdt gårsdagens fest. Jeg digger reunionsfester! Så utrolig gøy det er å treffe igjen mennesker man tilbrakte så mye tid sammen med, som det er knyttet så mye følelser, delte historier og latter og gråt med. De tre verste og beste årene i ungdomsårene var nettopp ungdomsskolen. Vi hadde deilig champis, kjempegod mat fra Valuta (Hais restaurant), vi hadde gode talere i Joakim, Laila og Paul – og vi lo, mimret, danset og skravlet til langt på natt. Som sist (og som alltid?) gikk tiden så aaaaaltfor fort, og jeg fikk jo ikke snakket med alle jeg ville – eller snakket så mye med alle jeg ville. Savnet alle som ikke var der også – neste gang, hører dere – NESTE gang MÅ dere komme! For neste gang er allerede om 5 år – vi fant ut av vi fortjente å feire oss selv da også ;)

Bildeserie med 30 bilder — bla ved å trykke på pilene

(fotograferingen stopper merkelig nok omtrent da jeg begynte å danse…)

Kjolen holdt på å falle av meg hele kvelden (men lure meg hadde festet den med sikkerhetsnåler til BH’en!), og den trenger er heftig rens siden omtrent all rødvinen havnet i fanget mitt. Underveis mistet jeg vel en øyevippe også, men det tror jeg var helt på slutten så jeg tror ikke noen merket det. Så sparket jeg av meg skoene, og klarte å tråkke på noe glass – men tross store mengder blod var jeg like blid – og danset enda mer!

Glade og fornøyde tuslet Ane og jeg hjem halv seks i dag tidlig. Slike fester liker vi!

Endelig fredag (eller onsdag i hodet mitt, men greit – jeg skal la det gå) – og i morgen braker det løs med reunionsfest for ungdomsskolen. At det er TJUE år siden jeg gikk ut… ja… dét kjennes litt feil, men det kommer til å bli så morro! Planleggingen har vært i gang i godt over ett år – det tar tid å spore opp folk, gitt… Vi skal besøke gamle festmarker, drikke sprudlevann og spise spennende buffetmat, holde taler og leke litt. Danse litt, mimre masse – og rett og slett ha det innmari gøy! Kameraet er selvsagt ladet, spillelista klar og kjolen er med. Mulig det blir noen instagrambilder underveis denne helga – så bare følg med ;)

Tuddeluuuuu!

Det var som å bli flyttet noen tiår tilbake i tid, da vi i går entret fjellhallen borte i gata for å avholde Generalforsamling i gamle Tærudhallens “kafeteria”. Fortsatt brune skilt med hvit skrift viste vei, bortover ganger med rødbrune fliser og brune blikktak. Det lukta fuktig og det var lite lys. Lyset i det som ble kalt kafeteria besto mest av enkle lysrør langs taket. Så utrolig trist, men akk så fascinerende!